Følelsesmessig rot

Image courtesy of franky242 / FreeDigitalPhotos.net 

Har du hørt om denslags rot før? Om du ikke har hørt om det før så kan du kanskje tenke deg til hva det er.. Og nei, det er ikke den dramatiske følelsen som overmanner deg når du må ta livsviktige valg av det helt store kaliberet. Dette er fysisk rot som oppstår som følge av at det fins en mengde ting som du ikke klarer å kvitte deg med fordi bare tanken på å skille deg av med visse eiendeler gjør deg til et følelsesmessig vrak...

Noen klarer for eksempel ikke å kvitte seg med kosedyr fra barndommen. Det fins mange bamser med knappeøyner og "sjel" der ute som har vært trofaste følgesvenner og som man derfor har vanskelig for å kvitte seg med. Fordi man føler at man nærmest svikter bamsen om man kaster den. Så bamsen blir heller stuet bort i et overfyllt kott eller loft og da har man straks det som kan kalles dårlig-samvittighet-rot.

Andre har kanskje arvet noen ting fra en avdød slektning, som de egentlig ikke hadde bruk for, men heller ikke klarer å kvitte seg med fordi det er knyttet så mange minner til akkurat den spesielle tingen. Det kan for eksempel være kruset bestefaren din alltid drakk kaffe av eller det kan være en pynteting som du aller nådigst fikk leke forsiktig med da du var liten. Dette faller inn under kategorien sentimentalt rot... Samtidig som du kanskje egentlig ikke har lyst på tingene fordi de enten ikke passer inn i huset ditt eller du allerede har ørten av samme sorten fra før av så klarer du bare ikke kvitte deg med dem. Kanskje tenker du på at bestefaren din ville blitt lei seg om han visste at du ikke bruker kruset hans og kanskje tilogmed har lyst til å kvitte deg med det?

I tillegg til disse to kategoriene  så har vi kanskje den aller største av dem alle; Velmente gaver som venner og slektninger har gitt deg opp igjennom årene, men som du enten aldri har likt eller som du etterhvert som tiden har gått har vokst fra. Og du kan like godt vokse fra en gave mentalt som fysisk... Det trenger ikke absolutt være et plagg du har vokst ut av, det kan være ting som er gitt deg i barndommen og som du som 30-åring ikke har bruk for lengre. Utrolig mange av disse tingene havner i skuffer og skap i huset vårt, eventuelt på loftet eller i kjelleren eller i garasjen fordi man ikke har hjerte til å kaste dem siden de ble gitt deg av en person som står/stod deg nær.. Der ligger de og samler støv år etter år samtidig som de sender oss "dårlige vibber". Det har seg nemlig slik at man ofte - uten en gang å være klar over det - mentalt bærer rundt på alle disse tingene som ligger rundt omkring og lager rot i hjernen i tillegg til å gi oss dårlig samvittighet.

Hva kan man så gjøre for å ordne opp i dette på best mulig måte? Vel, som alltid er det opp til hver enkelt, men jeg tror at det viktige her er å tenke litt alternativt. Om yndlingsbamsen din fra barndommen fremdeles ser noenlunde frisk og rask ut kan du jo - etter å ha gitt ham en omgang i vaskemaskinen - tilby ham til en nevø eller niese, eventuelt til barnet til noen gode venner? På den måten slipper du kanskje den dårlige samvittigheten du ville fått ved å kaste ham i søppelet? Eller hvis du ikke orker tanken på å skille deg av med ham så ville jeg tatt ham frem fra glemselen igjen og latt ham sitte til pynt på sengen om dagen. For hvis du er så knyttet til ham at du ikke kan gi ham bort så fortjener han en bedre skjebne enn å ligge alene på et kaldt og mørkt loft... Jeg sier som amerikanerne: Use it or loose it!

Når det gjelder bestefarskruset så ville jeg hvis mulig brukt det til å drikke min egen morgenkaffe av og så heller kvittet meg med et av Ikea-krusene for det har jeg egentlig ingen sentimental tilknytning til. Hvis kruset til bestefar ikke lengre kan drikkes av så kan det kanskje brukes til noe annet? Kan det f.eks stå på badehyllen og holde alle hårstrikkene samlet? Eller kan jeg sette alle sminkekostene mine i det?

Og den lille pyntekatten som alltid får deg til å huske hvor livredd du var for å knuse den da du fikk låne den hos farmoren din, kanskje du kan gi den videre til dine egne barn eller barnebarn eller til noen andre små barn i familien? Eller kanskje du har god kontakt med en liten nabofrøken som ville blitt glad for den lille pusen?

Jule- og gebursdagspresanger er et helt kapittel for seg. Du vet, den  type presang som står 364 dager i skapet i stuen og så tas fram og settes på hedersplassen den dagen da vedkommende som har gitt den til deg kommer på besøk. For så å flyttes tilbake til det mørke skapet hvor den må tilbringe nye 364 dager...

Her må du rett og slett bare være tøff og "skjære igjennom". Er det en gave fra f.eks en kollega som vanligvis ikke besøker deg  hjemme så ville jeg følt meg fri til å gjøre hva jeg ville med den. Enten gi den videre til noen du vet liker den eller rett og slett levere den til bruktbutikken. Er det en gave fra en slektning du kanskje har god kontakt med så kan du jo (hvis gaven har stått mange år i skapet hos deg) kanskje ymte frempå om at du ikke lengre bruker den - eller at du holder på med storopprydding fordi du vil ha et mer minimalistisk og ryddig hjem og at hvis han/hun vil så kan du levere gaven tilbake, men at hvis de ikke er interessert i det så vil du se deg om etter en annen verdig arvtaker. Hvis du eventuelt ikke føler for å ta den samtalen så kan du jo bare gi den bort til noen du vet vil ha den eller levere den på bruktbutikken og håpe at vedkommende har glemt hele gaven og dermed ikke legger merke til at den ikke lengre står fremme til pynt.

Jeg er dessuten av den oppfatning at en gave er nettopp det... en gave. Hvilket vil si at da vedkommende gav den til deg så gav han deg også tillatelse til å gjøre med den hva du vil. Jeg syns ikke det er lov å bli sur når man gir en gave og mottakeren kanskje gir den videre etter en stund. Man kan ikke gi en gave med "heftelser" - i allefall ikke uten å gi beskjed om det når gaven overrekkes. Og har du fått en sånn beskjed så er det jo enkelt å vite hva du skal gjøre den dagen du eventuelt ikke vil ha gaven lengre...