Hvem har egentlig rett til å kalle seg minimalist? De som har færre enn 50 lyslykter? Eller kanskje de som klarer seg med 12 par sko? Kan det være bohemen som ikke har mere klær enn det han får ned i en liten koffert eller er det personen som ikke har en eneste bok eller cd i huset? Eller må man leve omtrent som en munk og ikke eie mer enn 7 ting for i såfall er det tingene som eier oss?
Minimalisme ble egentlig definert som en stil innen kunst, litteratur eller musikk som er veldig enkel med bruk av få farger, deler, materialer etc., men har de senere år også blitt brukt om en livsstil hvor man lever omgitt av færrest mulig ting. Man skal eie kun det nødvendigste og skrelle bort det overflødige. Det vil vel si at man ikke bør ha en garderobe på størrelse med dronningens. Å ha et hus fyllt til randen med pyntegjenstander er vel heller ikke forenlig med merkelappen minimalisme. Men hvor går egentlig grensen? Ved 2 langbukser og 4 gensre? Eller 3 kaffekopper og 1 tv-kanne? Har man "lov" å eie en velfylt bokhylle?
Det blir vel egentlig opp til hver enkelt hvor man vil dra grensen. Noen er mer ekstreme enn andre i sitt valg og lever med færre enn 100 ting mens andre justerer graden av minimalisme slik at den passen med den aktuelle livsstilen. Jeg har nok litt mer enn 100 ting, men jobber stadig med å forbedre meg. Alle kan ikke leve med færre enn 100 ting, men jeg tror alle som ønsker det har forbedringspotensiale.
Som nevnt i innledningen så kan man risikere at man ender med at det er tingene som eier oss og ikke omvendt. Jeg er milevis unna en sånn situasjon, men jeg har lyst å endre hvordan jeg lever slik at jeg skal slippe å oppleve å bli slave av tingene mine.
