Hvor mye hus trenger man?

Image courtesy of renjith krishnan at FreeDigitalPhotos.net

Ja, hvor stort hus trenger man egentlig??  Det er veldig lett å si at det er nødvendig med så stort hus som mulig, men hvis man stopper litt opp og virkelig tenker seg om så vet man at dette er en sannhet med modifikasjoner.

Det er lett å drømme seg bort når man kikker i interiørblader eller leser interiørblogger på nettet, men jeg tror det er viktig å være klar over at drømmer og fakta ikke er helt det samme. Jeg kan for eksempel ønske meg et hus med et digert bad eller en kjempesvær stue, men har jeg egentlig bruk for det?

Dette er blant noen av spørsmålene jeg har stilt meg i det siste. Vi er nemlig på jakt etter et nytt sted å bo så for tiden leser jeg alle salgsannonser jeg kommer over. Og det er lett å bli ivrig når man blar seg gjennom det ene huset etter det andre, men det gjelder å holde beina godt plantet på bakken. Jeg har nemlig ikke lyst å ende opp med et hus som egentlig ikke passer vårt behov, men som vi kjøpte fordi vi lurte oss selv til å tro at det var dette vi ønsket oss.

Vi må alle selv finne ut hva som passer best for oss i den situasjonen vi befinner oss i. Noen har behov for mange soverom og digert bad, mens for andre vil en stor stue være det som er best. For oss vil det være viktig å finne et hus med i alle fall ett ekstra gjesterom siden vi ofte har folk på overnattingsbesøk. I tillegg trenger vi et stort kjøkken hvor det er relativt god plass til å lage mat og kanskje også plass til et stort spisebord fordi vi ofte er flere til bords enn akkurat den nærmeste familien. Og som siste punkt på listen min ønsker jeg meg en relativt stor hage med plass til hundene våre.

Men den totale størrelsen på huset trenger altså ikke være enorm. Det viktige er at huset er delt opp slik at det passer vårt behov. Jeg ønsker meg egentlig ikke noe stort hus. Jo større hus man har desto mer tid bruker man på å vaske og rydde det. Og utgiftene til blant annet oppvarming blir også større enn nødvendig. Pluss at man trenger ekstra møbler å fylle opp huset med.

En annen og for meg ganske viktig ting er at jeg vil absolutt ikke ha et hus med stor lagrinsplass. Det høres kanskje litt rart ut, men som jeg har nevnt tidligere her på bloggen så er målet mitt å bare eie ting som er (stort sett) i daglig bruk. (Kanskje med unntak av julepynten da... samt litt klær som byttes ut alt etter årstid.) Jeg ser nemlig ikke vitsen med å ha liggende en hel haug med ting som vi egentlig ikke vil ha. For det er jo derfor ting havner på loftet eller i kjelleren. Fordi vi bytter dem ut med nyere ting og da stuer vi selvsagt bort det gamle rælet vi hadde tidligere. Men jeg ser altså ikke vitsen med å samle på noe som vi ikke syns er verdig til å stå framme. Og derfor har jeg stort sett ikke noe bruk for ekstra lagringsplass....

Det fins forresten enda en grunn til å ikke kjøpe "for stort" hus og det er selvsagt at man betaler for hver eneste kvadratmeter man kjøper. Og er det egentlig noe vits i å betale mye penger for noe man kanskje ikke bruker? Joda, det ser kanskje fint ut på bilder med en lekker rottingstol i et hjørne på badet eller et kunstferdig møbel til pynt i entrèen, men hvis man aldri bruker den stolen som står på badet og møbelet i entrèen ikke brukes til noe nyttig så er det jo egentlig helt bortkastet, eller?

Det er viktig å bli klar over sitt eget (reelle) behov og det blir spennende å se om jeg klarer å "leve som jeg prediker". Kommer tilbake med oppdatering når vi har flyttet!

"Resirkulerte" kjæledyr?

Image courtesy of patrisyu at FreeDigitalPhotos.net

Overskriften høres kanskje litt makaber ut, men meningen er enkel; hvis du har tenkt å anskaffe deg et kjæledyr, hvorfor ikke adoptere et som av ulike grunner er uønsket av sin nåværende/forrige eier?

Tar man en titt på internettsider som f.eks Finn.no eller ebay finner man et stort utvalg av dyr som trenger omplassering. Og såfremt man ikke ønsker seg f.eks en utstillingshund eller et annet dyr som skal brukes til noe helt spesifikt (konkurranser, jakt etc) så vil jeg si at det burde være store muligheter for å finne akkurat det rette kjæledyret. Ved å adoptere et "brukt" kjæledyr så kan du være med på å forandre livet til et dyr som ellers kanskje ikke har så lyse utsikter... (Et helt liv i kennel eller eventuelt avliving.... ). Jeg vet at oppdrettere av rasehunder ikke er så veldig glad for at folk anskaffer seg blandingshunder eller at de finner sin firbente venn på Finn.no. Dette er antakelig fordi de helst vil at hundeavl skal være et seriøst arbeid. Og jeg er helt enig med dem. Det er bare det at verden er ikke perfekt og dermed vil det alltid finnes f.eks hunder som har blitt til ved et uhell. Det fins dessverre også såkalte "puppy-mills" som er useriøse oppdrettere som bare "spyr" ut valper og tenker kun fortjeneste. Og det fins også mennesker som kjøper en hund like enkelt som de kjøper et par sokker - og helt uten å tenke på at hunden vokser og blir stor, kanskje mye større enn de trodde da de så den lille valpen for første gang. Og når hunden har blitt et digert "beist" og den første begeistringen over å ha hund har lagt seg så kommer de kanskje til sans og samling og finner ut at denne hunden kan de ikke beholde...

Det er da vi skal komme på banen. Vi som syns det er viktigere å redde et kjæledyr enn å ha et dyr som vinner premier og høster heder og ære. For å være helt ærlig så tror jeg ikke hundene bryr seg det dugg om de har en hel vegg dekket med "konkurransesløyfer" hjemme i huset. Det viktigste for en hund er å bli tatt vare på; få mat og stell og nok mosjon og mental utfordring.

En annen god bivirkning av å satse på et brukt kjæledyr er at du hjelper til med å holde etterspørselen etter "nye" kjæledyr nede. Vi "svømmer" allerede i kjæledyr som trenger et hjem og da er det utrolig viktig at det ikke blir produsert flere, men at vi heller tar vare på dem som allerede har kommet til verden.

Så sjekk gjerne med Dyrebeskyttelsen eller let på internett så kanskje du finner akkurat den firbente vennen du ønsket deg?

Stell pent med plasten din

Å ta vare på plastproduktene våre istedet for å kaste dem høres ut som en selvmotsigelse når det vi egentlig er ute etter er å bli kvitt plasten i livet vårt. I en ideell verden hadde det jo vært greit å bare kaste all plasten med en gang og erstatte den med et mer miljøvennlig produkt som glass, stål eller tre, men hvis vi kaster fullt brukbar plast - eller om vi kaster et  ødelagt plastprodukt uten at vi har prøvd å reparere det, så har vi økt mengden plastsøppel i naturen helt unødvendig.

Selv om vi kanskje ikke hører med til "synderne" som kaster søppelet akkurat der det passer dem, men tar det med til søppeldunkene så er det altså ikke alt som kan resirkuleres, hverken av plast eller annet søppel, og det er et faktum at mye søppel på en eller annen måte havner ute i havet og langs strendene. Vi er fullstendig klar over "plastsuppen" - som havner i magen på fiskene fordi de tror det er mat. Og hvor havner så fisken tilslutt? Veldig ofte på matbordet til en av oss. Så ikke bare får vi tilbake deler av den plasten vi har kastet, vi spiser den tilogmed! 

Når vi vet dette så bør vi, selv om vi egentlig ønsker plasten dit pepperen gror, ta vare på den så lenge som mulig. Har vi vært så "uvitende" at vi har kjøpt disse produktene så får vi leve med valget vårt. Og gjøre vårt beste slik at plasten får et langt liv hjemme hos oss. Så skulle det skje at den på en eller annen måte blir ødelagt bør vi se om det er mulig å reparere den før vi eventuelt avgjør at det stedet den passer best er på søppelhaugen. (Jeg har blant annet en elektrisk bordvifte som ikke "vifter" lengre...Tro om jeg klarer reparere den helt alene?)

Dette betyr selvsagt ikke at vi trenger å spise og drikke av giftig plast eller på annen måte "bade" i plastprodukter. Jeg selv prøver å finne nye bruksområder til den plasten jeg har på kjøkkenet slik at jeg ikke har bruk for å omgås den daglig. Tupperwareboksene mine som jeg hittil har oppbevart kjøttpålegg i får nå andre livsoppgaver som f.eks å oppbevare skruer og spikre i verktøyboden eller jeg kan bruke dem til vaskepulver. Jeg kan også bruke en slik beholder til "syskrin". Det er i det hele tatt mange måter å bruke disse plastboksene på. Det er bare fantasien som setter grenser. 

Det er plasten vi bruker til matlaging, spise og drikke av samt oppbevare mat som er den plasten som har størst helsemessig innvirkning på livene våre (utenom leker til småbarn som driver og "smaker" på alt...) så det er denne det er viktigst å omplassere etter min mening. Andre typer plast vi kommer i kontakt med til daglig er det lettere å gjøre noe med for dette er ofte plastprodukter som inneholder et produkt som vi vasker (oss ) med. Dermed kan vi når disse beholderne er tomme ta bedre valg når vi skal ut og handle nytt.

Husk at glass, metall, tre, porselen eller keramikk er alle mye bedre valg enn plast hvis du trenger noe nytt!

Økonomisk og sparsommelig eller rett og slett bare fattig?

Noe som har irritert meg en stund er andre folks holdning når de ser noe av tingene jeg gjør for å spare miljøet. Og denne holdningen får meg nesten til å føle meg som litt av en raring. De trenger ikke si noe spesielt, men blikkene deres får meg til å føle meg som en fattiglus. Det er blikk som forteller meg at vedkommende syns jeg er en riktig raring som bruker natron og sitron for å vaske kjøkkenvasken min. Eller at de tror jeg bruker eddik som skyllemiddel i vaskemaskinen fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg en flaske med tøyskyllemiddel.

Som jeg har sagt tidligere her på bloggen så bruker jeg ikke slike ting som plastfilm, aluminiumsfolie o.l på kjøkkenet og hvis jeg har middagsbesøk som etterpå hjelper til med å dekke av bordet og rydde på plass så får jeg alltid spørsmål om jeg ikke har plastfilm eller aluminiumsfolie for å legge over middagsrestene før jeg setter dem i kjøleskapet. Når jeg så svarer nei, at det har jeg ikke, så får jeg veldig ofte litt rare og undersøkende blikk som om vedkommende forsøker å ransake hjernen sin for å finne svar på hva det er som gjør at jeg ikke har sånt i hus. De prøver på en måte å finne rett bås å sette meg i.

Vi mennesker har det med å kategorisere ting. Det er ikke en ting vi gjør for å være slemme, det er bare noe som kommer helt automatisk. Tykke, skallede menn med langt skjegg, øreringer, tatoveringer og motorsykkel setter vi som oftest i båsen for kriminelle. Jenter/damer med langt blondt hår, mye sminke og en spesiell klesstil blir øyeblikkelig kategorisert som bimboer og menn i 40-årene på byen på jakt etter damer blir puttet i den båsen hvor det står ”midtlivskrise”.  På samme måten kategoriserer og systematiserer vi også andre ting i livet. Vi legger kanskje alt av undertøy i èn kommodeskuff og alle gensre går i en annen. All frukten oppbevarer vi i en skuff i kjøleskapet og grønnsakene i en annen. Dette er også en form for kategorisering. Forskjellen på disse tingene er imidlertid at når det gjelder gensre så vil f.eks en blå genser stort sett forbli blå hele levetiden, mens et menneske kan gå fra å være tykk til å bli tynn, de kan skifte politisk ståsted, endre klesstil, skifte ut ektefellen, bli miljøaktivist, alkoholiker eller abortmotstandere (+ en hel mengde andre endringer). Og når slike endringer skjer med et menneske så blir sirkelen rundt dem usikker på hvem dette mennesket egentlig er. For hadde vi ikke puttet dette mennesket i båsen for ”de feite som bare ser på tv og spiser chips og drikker øl” ? Og nå for tiden så løper altså dette mennesket 1 mil for dagen og spiser bare vegetarmat. Hva har skjedd??

Ja, hva har egentlig skjedd? Jo, det skal jeg fortelle deg. Vedkommende som opplever sin egen endring enten det nå er å endelig få slanket seg,  å bli miljøaktivist, slutte å drikke eller gå fra å ha ”to venstrebein” til å bli en racer på dansegulvet føler seg bedre enn han har gjort på lenge; han føler seg som en vinner, er mer fornøyd med livet sitt og kanskje også bitte litte granne stolt av seg selv. Mens de rundt ham på en måte ikke helt vet hvordan de skal takle denne endringen for nå vet de plutselig ikke hvem de har med å gjøre. Vedkommende har blitt en helt annen. Han hører ikke lenger hjemme i båsen sin!

Og det er altså dette som har skjedd med meg. Selv om jeg aldri har vært hverken en ”miljøgris” eller en sløser så har jeg nå blitt enda mer økonomisk og mye mer miljøbevisst og menneskene rundt meg vet ikke helt hvordan de skal takle ”mitt nye jeg”.  Og veldig mange misforstår og tror at det jeg gjør for miljøet gjør jeg egentlig fordi jeg er så fattig at jeg ikke har råd til annet. F.eks å bruke klærne til de blir utslitt i stedet for å skifte dem ut etter moteendringer eller at jeg ikke lengre kjøper plastposer til å fryse brød i. Jeg kaster heller ikke brødskalkene slik jeg gjorde før, men spiser dem selv eller gir dem til hundene. Jeg vasker huset med miljøvennlige vaskemidler og jeg føler at jeg gjør en innsats for miljøet. Dermed føler jeg meg egentlig ganske bra. Men som sagt så kan andre menneskers dom få meg til å føle meg liten som en mus. Å få merkelappen ”fattig” klistret over hele meg fordi jeg sparer miljøet for søppel føles rett og slett ikke noe særlig bra. For folk har faktisk en litt medlidende holdning overfor dem som er fattige (eller de som de tror er fattige….). Men hvem vet egentlig hva som er grunnen til at en person f.eks lapper klærne sine, lager sitt eget vaskepulver, bruker eddik som skyllemiddel eller ikke bruker plastprodukter? Det er slett ikke sikkert at det er fordi de er fattige og ”er nødt” å gjøre disse tingene. Man sparer selvsagt penger på å være nøysom og økonomisk, men man sparer også miljøet og det kan være det som er hovedgrunnen til at man gjør som man gjør.

I tillegg så vil jeg si at ingen har blitt rik ved å sløse med pengene sine. Og de som vi stort sett gir pengene våre til (supermarkedkjeder, strømselskapene, forsikringsselskap etc) tjener allerede store penger på oss så hvorfor skulle jeg ha lyst til å gi dem enda mer ved at jeg f.eks ikke gidder å slå av strømmen når jeg ikke trenger den eller dusjer i en hel evighet eller ikke passer på å bruke opp frukt og grønnsaker før de blir dårlige? Hver av tingene jeg sparer gir kanskje ikke den helt store gevinsten alene, men legger man sammen alt det man sparer dag etter dag, måned etter måned så kan jeg nesten garantere at det blir ganske store summer ut av det.

Så hvorfor blir man egentlig sett ned på når man er økonomisk og miljøvennlig? Er det bare fordi de rundt meg ikke takler endringen i meg? Eller har det faktisk blitt sånn i dag at vi verdsettes kun i penger? Jeg håper jeg tar feil og at det bare er jeg som er litt ”hårsår” for det burde ikke være slik at de som prøver å gjøre noe for miljøet blir sett på som ”rare”, eller hva?

Lag noe nyttig av plasten din

Av resirkulert plast blir det blant annet laget fleece (gensre, jakker, pledd etc). Dette er jo en fin måte å gjenbruke plasten på, men hva tror du kommer etter fleece-produktene? Absolutt ingenting! Resirkuleringen (eller rettere sagt NEDsirkuleringen - downcycling kalles det på engelsk) stopper der og når fleecen er blitt ubrukelig havner den på søppelhaugen. Plast kan nemlig ikke resirkuleres slik som f.eks glass hvor man lager nytt glass av et gammelt. Og denne prosessen kan gjentas nesten i det uendelige. Av gammel plast kan man kun lage et "dårligere" produkt som i sin tur ikke kan gjenbrukes til noe som helst.

Men hvorfor ikke prøve å lage noe nytt av fleecen din?Alt ettersom du har et tykt eller et noe tynnere fleeceprodukt kan du lage forskjellige ting. Du kan jo for eksempel lage et fleece-nett eller en fleece-veske til vinteren. Eventuelt et etui til mobilen din? Eller en pute til sofaen din. Hva med en sminkepung? Eller et lite teppe til en barnevogn eller sitteunderlag til en barnetrille. Det er mange ting man kan lage hvis man bare bruker fantasien. Jeg har en fleecegenser som synger på siste verset og jeg lurer litt på om jeg skal lage en veske til vinteren eller om jeg heller skal gå for en sofapute. Time will show. Men før jeg kommer så langt skal jeg bruke fleecegenseren for det den er verd. Jo lengre jeg kan bruke genseren jo bedre er det for både miljøet og lommeboken. Men det er jo greit å ha planer, ikke sant?

Visdomsord

We will never realize how strong the grip of consumerism is on our lives until we try to remove it.

                                                            -Joshua Becker

Latskap vs Muskelmenn

Image courtesy of imagerymajestic / FreeDigitalPhotos.net

Jeg har i den senere tid blitt mer og mer oppmerksom på reklamer for rengjøringsmidler. Felles for de fleste av dem er at de hevder at vaskejobben går lekende lett, at middelet fjerner skitt, støv, fett etc uten at vi trenger anstrenge oss det minste. Alt vi trenger gjøre er å spraye på produktet, la det virke et minutt eller to og deretter skylle det av igjen og vips så har alt blitt skinnende rent og blankt. La Muskelmannen på flaske ta jobben så og si.

Det hele høres jo aldeles strålende ut hvis man kun tenker på resultatet man oppnår ved denne måten å gjøre rent på. Imidlertid er det  ikke så enkelt. Vi bør ikke lukke øynene (eller luktesansen for den del) for at disse produktene ikke er helt "stuerene". De er nok lovlige å selge, men det vil ikke si det samme som at de er bra hverken for oss eller for miljøet. ( Vi kjenner vel alle til kvelningsfornemmelsene som kommer etter at vi har sprayet rundt oss med ett eller annet rengjøringsprodukt..)

Hvis vi tenker oss om så vet vi at dette kan ikke være bra for miljøet. Vi får antakelig ganske så rent hus, men vil vi virkelig ha det på bekostning av helsen vår? Er vi blitt så svake og late at vi ikke klarer å skrubbe litt ekstra der det trengs? Eller er det tidsklemma som gjør at vi ikke lengre har tid til noe annet enn å spraye
litt gift rundt oss før vi løper til trening eller ett eller annet møte?

Jeg vil jo påstå at det er mulig å få akkurat like rent hus uten giftige kjemikalier. Det eneste det fordrer er at vi legger litt mer energi i vaskingen. Fordelen ved det - utenom at huset blir rent  - er at man kanskje kan klare seg uten å gå på trening for man har fått en bra workout av å skure huset... Dessuten slipper man å betale treningsavgift!

Så styr unna Muskelmenn på flaske...

Hormonforstyrrende tyggis!

Image courtesy of imagerymajestic / FreeDigitalPhotos.net

Jo mere jeg leser og lærer om alle miljøskadelige stoffer vi omgir oss med jo mere skremt blir jeg. Og jo mere lurer jeg på om det i det hele tatt eksisterer noen produkter som ikke er miljøskadelige. Ser man nøyere på et hvilket som helst tilfeldig produkt så finner man i størsteparten av tilfellene at det inneholder hormonforstyrrende og på andre måter farlige stoffer.

Nå ser det ut som at turen er kommet til tyggisen. I mars i år (2014) foretok Forebrukerrådet en test av ikke mindre enn 68 tyggis innkjøpt i Oslo-området og det viste seg at over halvparten av dem inneholder det hormonforstyrrende stoffet BHA. Det er en syntetisk antioksidant som brukes som konserveringsmiddel i kosmetikk og næringsmidler. Dette står oppført på EUs liste over hormonforstyrrende stoffer som kan gi helseskader i form av nedsatt fertilitet, kreft og diabetes type 2.

Jeg syns uansett at det er skummelt med hormonsforstyrrende stoffer i det vi enten spiser eller omgir oss med, men det er ekstra skummelt når man finner det i produkter som tyggis som i stor grad blir brukt av barn og unge som er ekstra sårbare for disse stoffene.

Testen kan du finne her. Av de 68 tyggisene var det 32 som kom gjennom nåløyet. Jeg foreslår at de som kjøper tyggis til vanlig printer ut listen og har den liggende i vesken til neste gang de skal ut og handle tyggis. Hvis jeg hadde hatt små barn som maste etter tyggis i butikken så hadde jeg nok hatt denne listen liggende lett tilgjengelig slik at de kunne lære seg hvilke tyggis de fikk lov å velge blant. Det er nemlig vi som forbrukere som bestemmer hvilke produkter som skal være i butikken. Hvis ingen kjøper de hormonforstyrrende tyggisene så blir produsentene nødt å gjøre noe med saken -altså fjerne de hormonforstyrrende stoffene hvis de er interessert i å selge tyggis i fremtiden. Så enkelt er det for oss forbrukere å bestemme hva de får lov å selge oss. Så enkelt, men dog så vanskelig...

Såpekoker?

Image courtesy of africa / FreeDigitalPhotos.net

En som lever et såkalt enkelt liv har gjerne et ønske om å være mest mulig selvforsynt med det man trenger i hverdagen. Det er flere grunner til dette; For det første kan man (kanskje) holde utgiftene på et lavere nivå enn om man skulle kjøpe det ferdige produktet og i tillegg har man selv kontrollen over hva slags ingredienser man vil putte inn i det produktet man skal lage. Det at man selv sitter med kontrollen er utrolig viktig for da kan man lage den best mulige utgaven av dette produktet. Og med best mulig mener jeg at man kan bruke ingredienser som er miljøvennlige og bedre for helsen enn hvilken som helst utgave av produktet som man kan kjøpe i butikken.

Når det gjelder såpe så kan vel ingenting være enklere enn å gå i butikken og plukke deg en velduftende utgave som lover å gjøre deg både ren og vakker. Men vet vi egentlig hva vi vasker oss med? Jeg vil påstå at vi har absolutt ingen anelse om hva vi vasker oss med. For hvem er det vel som forstår den (ofte) veldig lange listen over innholdsstoffene? De fleste av oss kan vel dekode noen av stoffene, men for det meste består denne listen av kryptiske kjemiske navn. Og for å forklare det på enklest mulig måte kan vi si at det vi egentlig vasker oss med er et aldri så lite kjemisk eksperiment. Det finnes få naturlige stoffer i en slik såpe. Produsentene bruker de billigste ingrediensene for å kunne tjene mest mulig penger på det ferdige produktet og siden naturlige ingredienser koster mer enn de syntetisk fremstilte så er det enkelt å tenke seg hva produsentene velger å bruke.

Dette kan man ofte merke ved at såpen gir problemer i form av utslett, eksem eller tørr hud. Grunnen til eksem og utslett kan være at vi reagerer allergisk på noen av de (noen ganger helseskadelige) stoffene i såpen og den tørre huden kan være fordi disse stoffene bidrar til å tørke ut huden eller rett og slett fordi i mange tilfeller velger såpeprodusentene å trekke ut glyserinen som fins naturlig i den ferdige såpen. Glyserin er et stoff som pleier og tilfører huden fuktighet, men såpeprodusentene tjener mer penger på å selge glyserinen for seg selv til en høy pris og så heller tilføre syntetisk glyserin i den såpen de har laget. Dette vil da si at det såpeproduktet man sitter med tilslutt ikke inneholder særlig med naturlige stoffer.

Det fins naturligvis hederlige unntak hvor produsentene faktisk lager et bra produkt, men da må man i de fleste tilfeller også betale for det. Uansett, det aller aller beste er å ta saken i egne hender og lage vår egen såpe. Da kan vi lage et produkt som er akkurat slik vi ønsker. Og det er nettopp det jeg har tenkt å forsøke meg på. Jeg må innrømme at jeg er litt pinglete siden det betyr at jeg må håndtere lut som jo er et skikkelig etsende stoff som er farlig hvis man får det i øynene eller på huden.

For å lage såpe må man blande lut og olje. Det er umulig å lage såpe uten bruk av lut, og jeg kan tenke meg at det kan være litt plundrete når man ikke er vant til å håndtere den, men når såpen først er ferdiglaget har man en såpe som ikke er farlig. Lut er riktignok en av ingrediensene, men den er ikke tilstede i det ferdige produktet. Jeg er ikke noen kjemiker og vet ikke helt hvordan det foregår, men etter at såpene har ligget til tørk i over en måned (6-8 uker) så er altså luten borte og du har et naturlig og helt ufarlig produkt. Men husk å beskytte både deg selv og arbeidsflaten i tilfelle du skulle søle litt lut. (Noe man selvsagt bør prøve å unngå!)

I tillegg til luten trengs det også fett/olje for å lage såpe. Jeg vil nok foretrekke å bruke en (eller flere) vegetabilske oljer - som f.eks olivenolje - men det går også an å bruke dyrefett til dette. Og det er også det som brukes i de fleste såpestykker du kan kjøpe i butikken. Du kan jo bare ta en titt på innholdsfortegnelsen og da står det som oftest oppført "sodium tallowate" hvilket betyr at det er brukt dyrefett i produksjonen. Sannsynligvis fordi det er det billigste.

I den butikkjøpte såpen kan man også finne mineraloljer som er et petroleumsprodukt, men dette er ikke å anbefale da disse oljene til forskjell fra den vegetabilske ikke inneholder noen næringsstoffer eller vitaminer og de legger seg også som en hinne utenpå huden som hindrer at huden "puster" og kan skille ut avfallsstoffer.

Når man lager såpen selv så kan man velge oljer tilpasset den huden man har. Det fins lister på nettet som viser hvilke egenskaper de forskjellige oljene har og ved bruk av disse kan man da velge den beste oljen til det du trenger såpen til. Du kan finne disse opplysningene her og her og her eller her. For dem som er interessert i å prøve seg på såpelaging anbefaler jeg å ta en titt på disse linkene eller Google "which oils are used for making soap" og så får du opp en lang liste over nettsteder som gir deg alle de opplysningene du måtte trenge. Det kan sikkert være greit for oss nybegynnere å lese gjennom en god del av disse for å lære mest mulig om de forskjellige oljenes egenskaper i såpelagingen. Jeg har ihvertfall tenkt å bruke en del tid på det slik at når jeg endelig setter i gang har jeg en viss peiling på hva jeg kan forvente meg...

Slik jeg har forstått det er lut samt fett/olje basen i såpen og så kan man ettersom man ønsker det tilsette eteriske oljer for god duft eller ingredienser som aprikoskjerner/nøtter/krydder el.lignende for en "skrubbesåpe". Eller man kan for eksempel tilsette kaffe (vanlig malt kaffe) som gir en god kjøkkensåpe som fjerner "matlukt" fra hendene, f.eks løk.... Mulighetene er mange.

Som sagt, jeg har tenkt å finne ut så mye som mulig før jeg begynner og så kommer jeg tilbake med oppdatering når jeg forhåpentligvis har et ferdig produkt. Tenk om jeg kan gi bort egenproduserte såper som julegaver i år??!