Noe som har
irritert meg en stund er andre folks holdning når de ser noe av tingene jeg
gjør for å spare miljøet. Og denne holdningen får meg nesten til å føle meg som
litt av en raring. De trenger ikke si noe spesielt, men blikkene deres får meg til å
føle meg som en fattiglus. Det er blikk som forteller meg at vedkommende syns
jeg er en riktig raring som bruker natron og sitron for å vaske kjøkkenvasken
min. Eller at de tror jeg bruker eddik som skyllemiddel i vaskemaskinen fordi
jeg ikke har råd til å kjøpe meg en flaske med tøyskyllemiddel.
Som jeg
har sagt tidligere her på bloggen så bruker jeg ikke slike ting som plastfilm,
aluminiumsfolie o.l på kjøkkenet og hvis jeg har middagsbesøk som etterpå
hjelper til med å dekke av bordet og rydde på plass så får jeg alltid spørsmål
om jeg ikke har plastfilm eller aluminiumsfolie for å legge over middagsrestene
før jeg setter dem i kjøleskapet. Når jeg så svarer nei, at det har jeg ikke,
så får jeg veldig ofte litt rare og undersøkende blikk som om vedkommende
forsøker å ransake hjernen sin for å finne svar på hva det er som gjør at jeg
ikke har sånt i hus. De prøver på en måte å finne rett bås å sette meg i.
Vi
mennesker har det med å kategorisere ting. Det er ikke en ting vi gjør for å
være slemme, det er bare noe som kommer helt automatisk. Tykke, skallede menn
med langt skjegg, øreringer, tatoveringer og motorsykkel setter vi som oftest i
båsen for kriminelle. Jenter/damer med langt blondt hår, mye sminke og en
spesiell klesstil blir øyeblikkelig kategorisert som bimboer og menn i 40-årene
på byen på jakt etter damer blir puttet i den båsen hvor det står ”midtlivskrise”.
På samme måten kategoriserer og
systematiserer vi også andre ting i livet. Vi legger kanskje alt av undertøy i èn
kommodeskuff og alle gensre går i en annen. All frukten oppbevarer vi i en
skuff i kjøleskapet og grønnsakene i en annen. Dette er også en form for
kategorisering. Forskjellen på disse tingene er imidlertid at når det gjelder gensre
så vil f.eks en blå genser stort sett forbli blå hele levetiden, mens et
menneske kan gå fra å være tykk til å bli tynn, de kan skifte politisk ståsted,
endre klesstil, skifte ut ektefellen, bli miljøaktivist, alkoholiker eller abortmotstandere
(+ en hel mengde andre endringer). Og når slike endringer skjer med et menneske
så blir sirkelen rundt dem usikker på hvem dette mennesket egentlig er. For
hadde vi ikke puttet dette mennesket i båsen for ”de feite som bare ser på tv
og spiser chips og drikker øl” ? Og nå for tiden så løper altså dette mennesket
1 mil for dagen og spiser bare vegetarmat. Hva har skjedd??
Ja, hva
har egentlig skjedd? Jo, det skal jeg fortelle deg. Vedkommende som opplever
sin egen endring enten det nå er å endelig få slanket seg, å bli miljøaktivist, slutte å drikke eller gå
fra å ha ”to venstrebein” til å bli en racer på dansegulvet føler seg bedre enn
han har gjort på lenge; han føler seg som en vinner, er mer fornøyd med livet
sitt og kanskje også bitte litte granne stolt av seg selv. Mens de rundt ham på
en måte ikke helt vet hvordan de skal takle denne endringen for nå vet de
plutselig ikke hvem de har med å gjøre. Vedkommende har blitt en helt annen.
Han hører ikke lenger hjemme i båsen sin!
Og det er
altså dette som har skjedd med meg. Selv om jeg aldri har vært hverken en ”miljøgris”
eller en sløser så har jeg nå blitt enda mer økonomisk og mye mer miljøbevisst
og menneskene rundt meg vet ikke helt hvordan de skal takle ”mitt nye jeg”. Og veldig mange misforstår og tror at det jeg
gjør for miljøet gjør jeg egentlig fordi jeg er så fattig at jeg ikke har råd
til annet. F.eks å bruke klærne til de blir utslitt i stedet for å skifte dem
ut etter moteendringer eller at jeg ikke lengre kjøper plastposer til å fryse
brød i. Jeg kaster heller ikke brødskalkene slik jeg gjorde før, men spiser dem
selv eller gir dem til hundene. Jeg vasker huset med miljøvennlige vaskemidler
og jeg føler at jeg gjør en innsats for miljøet. Dermed føler jeg meg egentlig
ganske bra. Men som sagt så kan andre menneskers dom få meg til å føle meg
liten som en mus. Å få merkelappen ”fattig” klistret over hele meg fordi jeg
sparer miljøet for søppel føles rett og slett ikke noe særlig bra. For folk har
faktisk en litt medlidende holdning overfor dem som er fattige (eller de som de
tror er fattige….). Men hvem vet egentlig hva som er grunnen til at en person f.eks
lapper klærne sine, lager sitt eget vaskepulver, bruker eddik som skyllemiddel
eller ikke bruker plastprodukter? Det er slett ikke sikkert at det er fordi de
er fattige og ”er nødt” å gjøre disse tingene. Man sparer selvsagt penger på å
være nøysom og økonomisk, men man sparer også miljøet og det kan være det som
er hovedgrunnen til at man gjør som man gjør.
I tillegg
så vil jeg si at ingen har blitt rik ved å sløse med pengene sine. Og de som vi
stort sett gir pengene våre til (supermarkedkjeder, strømselskapene,
forsikringsselskap etc) tjener allerede store penger på oss så hvorfor skulle
jeg ha lyst til å gi dem enda mer ved at jeg f.eks ikke gidder å slå av
strømmen når jeg ikke trenger den eller dusjer i en hel evighet eller ikke
passer på å bruke opp frukt og grønnsaker før de blir dårlige? Hver av tingene
jeg sparer gir kanskje ikke den helt store gevinsten alene, men legger man
sammen alt det man sparer dag etter dag, måned etter måned så kan jeg nesten
garantere at det blir ganske store summer ut av det.
Så hvorfor blir man egentlig sett ned på når
man er økonomisk og miljøvennlig? Er det bare fordi de rundt meg ikke takler endringen
i meg? Eller har det faktisk blitt sånn i dag at vi verdsettes kun i penger? Jeg
håper jeg tar feil og at det bare er jeg som er litt ”hårsår” for det burde
ikke være slik at de som prøver å gjøre noe for miljøet blir sett på som ”rare”,
eller hva?
