 |
Image courtesy of franky242 / FreeDigitalPhotos.net |
Har du h
ørt om denslags rot f
ør? Om du ikke har h
ørt om det f
ør s
å kan du kanskje tenke deg til hva det er.. Og nei, det er ikke den dramatiske f
ølelsen som overmanner deg n
år du m
å ta livsviktige valg av det helt store kaliberet. Dette er fysisk rot som oppst
år som f
ølge av at det fins en mengde ting som du ikke klarer
å kvitte deg med fordi bare tanken p
å å skille deg av med visse eiendeler gj
ør deg til et f
ølelsesmessig vrak...
Noen klarer for eksempel ikke
å kvitte seg med kosedyr fra barndommen. Det fins mange bamser med knappe
øyner og "sjel" der ute som har v
ært trofaste f
ølgesvenner og som man derfor har vanskelig for
å kvitte seg med. Fordi man f
øler at man n
ærmest svikter bamsen om man kaster den. S
å bamsen blir heller stuet bort i et overfyllt kott eller loft og da har man straks det som kan kalles d
årlig-samvittighet-rot.
Andre har kanskje arvet noen ting fra en avd
ød slektning, som de egentlig ikke hadde bruk for, men heller ikke klarer
å kvitte seg med fordi det er knyttet s
å mange minner til akkurat den spesielle tingen. Det kan for eksempel v
ære kruset bestefaren din alltid drakk kaffe av eller det kan v
ære en pynteting som du aller n
ådigst fikk leke forsiktig med da du var liten. Dette faller inn under kategorien sentimentalt rot... Samtidig som du kanskje egentlig ikke har lyst p
å tingene fordi de enten ikke passer inn i huset ditt eller du allerede har
ørten av samme sorten fra f
ør av s
å klarer du bare ikke kvitte deg med dem. Kanskje tenker du p
å at bestefaren din ville blitt lei seg om han visste at du ikke bruker kruset hans og kanskje tilogmed har lyst til
å kvitte deg med det?
I tillegg til disse to kategoriene s
å har vi kanskje den aller st
ørste av dem alle; Velmente gaver som venner og slektninger har gitt deg opp igjennom
årene, men som du enten aldri har likt eller som du etterhvert som tiden har g
ått har vokst fra. Og du kan like godt vokse fra en gave mentalt som fysisk... Det trenger ikke absolutt v
ære et plagg du har vokst ut av, det kan v
ære ting som er gitt deg i barndommen og som du som 30-
åring ikke har bruk for lengre. Utrolig mange av disse tingene havner i skuffer og skap i huset v
årt, eventuelt p
å loftet eller i kjelleren eller i garasjen fordi man ikke har hjerte til
å kaste dem siden de ble gitt deg av en person som st
år/stod deg n
ær.. Der ligger de og samler st
øv
år etter
år samtidig som de sender oss "d
årlige vibber". Det har seg nemlig slik at man ofte - uten en gang
å v
ære klar over det - mentalt b
ærer rundt p
å alle disse tingene som ligger rundt omkring og lager rot i hjernen i tillegg til
å gi oss d
årlig samvittighet.
Hva kan man s
å gj
øre for
å ordne opp i dette p
å best mulig m
åte? Vel, som alltid er det opp til hver enkelt, men jeg tror at det viktige her er
å tenke litt alternativt. Om yndlingsbamsen din fra barndommen fremdeles ser noenlunde frisk og rask ut kan du jo - etter
å ha gitt ham en omgang i vaskemaskinen - tilby ham til en nev
ø eller niese, eventuelt til barnet til noen gode venner? P
å den m
åten slipper du kanskje den d
årlige samvittigheten du ville f
ått ved
å kaste ham i s
øppelet? Eller hvis du ikke orker tanken p
å å skille deg av med ham s
å ville jeg tatt ham frem fra glemselen igjen og latt ham sitte til pynt p
å sengen om dagen. For hvis du er s
å knyttet til ham at du ikke kan gi ham bort s
å fortjener han en bedre skjebne enn
å ligge alene p
å et kaldt og m
ørkt loft... Jeg sier som amerikanerne: Use it or loose it!
N
år det gjelder bestefarskruset s
å ville jeg hvis mulig brukt det til
å drikke min egen morgenkaffe av og s
å heller kvittet meg med et av Ikea-krusene for det har jeg egentlig ingen sentimental tilknytning til. Hvis kruset til bestefar ikke lengre kan drikkes av s
å kan det kanskje brukes til noe annet? Kan det f.eks st
å p
å badehyllen og holde alle h
årstrikkene samlet? Eller kan jeg sette alle sminkekostene mine i det?
Og den lille pyntekatten som alltid f
år deg til
å huske hvor livredd du var for
å knuse den da du fikk l
åne den hos farmoren din, kanskje du kan gi den videre til dine egne barn eller barnebarn eller til noen andre sm
å barn i familien? Eller kanskje du har god kontakt med en liten nabofr
øken som ville blitt glad for den lille pusen?
Jule- og gebursdagspresanger er et helt kapittel for seg. Du vet, den type presang som st
år 364 dager i skapet i stuen og s
å tas fram og settes p
å hedersplassen den dagen da vedkommende som har gitt den til deg kommer p
å bes
øk. For s
å å flyttes tilbake til det m
ørke skapet hvor den m
å tilbringe nye 364 dager...
Her m
å du rett og slett bare v
ære t
øff og "skj
ære igjennom". Er det en gave fra f.eks en kollega som vanligvis ikke bes
øker deg hjemme s
å ville jeg f
ølt meg fri til
å gj
øre hva jeg ville med den. Enten gi den videre til noen du vet liker den eller rett og slett levere den til bruktbutikken. Er det en gave fra en slektning du kanskje har god kontakt med s
å kan du jo (hvis gaven har st
ått mange
år i skapet hos deg) kanskje ymte fremp
å om at du ikke lengre bruker den - eller at du holder p
å med storopprydding fordi du vil ha et mer minimalistisk og ryddig hjem og at hvis han/hun vil s
å kan du levere gaven tilbake, men at hvis de ikke er interessert i det s
å vil du se deg om etter en annen verdig arvtaker. Hvis du eventuelt ikke f
øler for
å ta den samtalen s
å kan du jo bare gi den bort til noen du vet vil ha den eller levere den p
å bruktbutikken og h
åpe at vedkommende har glemt hele gaven og dermed ikke legger merke til at den ikke lengre st
år fremme til pynt.
Jeg er dessuten av den oppfatning at en gave er nettopp det... en gave. Hvilket vil si at da vedkommende gav den til deg s
å gav han deg ogs
å tillatelse til
å gj
øre med den hva du vil. Jeg syns ikke det er lov
å bli sur n
år man gir en gave og mottakeren kanskje gir den videre etter en stund. Man kan ikke gi en gave med "heftelser" - i allefall ikke uten
å gi beskjed om det n
år gaven overrekkes. Og har du f
ått en s
ånn beskjed s
å er det jo enkelt
å vite hva du skal gj
øre den dagen du eventuelt ikke vil ha gaven lengre...