Kjæledyr og plast....

I går satt jeg på nettet og kikket etter "tilbehør" til hunder. Jeg har behov for å skifte ut både halsbånd og lenker, samt at det hadde vært greit med en ny børste for å prøve å holde røytingen på et noenlunde rimelig nivå.

Mens jeg satt sånn og surfet tok jeg like godt en titt på andre produkter til hunder, så som senger, kurver, leker og jeg ramlet også innom seksjonen for klær, men der drar jeg egentlig grensen for jeg har ikke noe til overs for hunder i matrosdress eller med hårstrikk og -bøyle overstrødd med Swarowski-krystaller. Så jeg kom meg raskt ut igjen fra den siden..... 

Men det jeg bet meg merke i er at det fins et veldig lite utvalg i tilbehør som ikke er laget av plast. Og det var egentlig en nedtur. Å finne halsbånd og lenke i skinn var ikke det helt store problemet, men det ble straks vanskeligere når jeg skulle finne en børste eller en kam. 99,99 % av disse produktene var laget av plast. Jeg fant kun en eneste børste i tre. Men heller ikke den var fullstendig fri for plast. Det er en tosidig børste med ståltinner på den ene siden, men dessverre så er det en myk børste på andre siden og den er selvsagt laget av nylon..... Det kan være jeg er nødt å godta at det er slik det er, men først har jeg ihvertfall tenkt å ta meg en tur i den nærmeste dyrebutikken for å sjekke hvordan utvalget deres er der. Jeg gir meg ikke uten kamp!

Når det gjelder senger, tepper og madrasser var det ganske nedslående resultater. Jeg fant faktisk ikke noe som var fritt for plastdeler. Teppene var stort sett laget av fleece (resirkulert plast), sengene var enten i hundre prosent fleece eller en blanding av fleece og polyester og madrassene var ikke stort bedre. Så hva gjør man når man har bruk for noe slikt og ikke har lyst å dra huset fullt i plast? Jeg antar at løsningen må være å lage selv det man trenger. Hvis man klarer å sy rette sømmer på en symaskin (eller eventuelt har tålmodighet til å sy for hånd) så er det mye kreativt man kan gjøre med gamle (varme og robuste) klær man har tenkt å kvitte seg med. Man kan f.eks putte en hodepute inn i en gammel genser og sy igjen (klipp av ermer og eventuell høy hals og så syr man en søm rundt hele genseren) og vips så har man en behagelig pute til en ikke altfor stor hund. I tillegg til at man sparer miljøet for ekstra plast så har man altså laget en hundepute uten at det har kostet noe særlig.... Så da slår man to fluer i en smekk, man sparer både miljøet og lommeboken. Ikke så verst akkurat....

Hvor mye hus trenger man?

Image courtesy of renjith krishnan at FreeDigitalPhotos.net

Ja, hvor stort hus trenger man egentlig??  Det er veldig lett å si at det er nødvendig med så stort hus som mulig, men hvis man stopper litt opp og virkelig tenker seg om så vet man at dette er en sannhet med modifikasjoner.

Det er lett å drømme seg bort når man kikker i interiørblader eller leser interiørblogger på nettet, men jeg tror det er viktig å være klar over at drømmer og fakta ikke er helt det samme. Jeg kan for eksempel ønske meg et hus med et digert bad eller en kjempesvær stue, men har jeg egentlig bruk for det?

Dette er blant noen av spørsmålene jeg har stilt meg i det siste. Vi er nemlig på jakt etter et nytt sted å bo så for tiden leser jeg alle salgsannonser jeg kommer over. Og det er lett å bli ivrig når man blar seg gjennom det ene huset etter det andre, men det gjelder å holde beina godt plantet på bakken. Jeg har nemlig ikke lyst å ende opp med et hus som egentlig ikke passer vårt behov, men som vi kjøpte fordi vi lurte oss selv til å tro at det var dette vi ønsket oss.

Vi må alle selv finne ut hva som passer best for oss i den situasjonen vi befinner oss i. Noen har behov for mange soverom og digert bad, mens for andre vil en stor stue være det som er best. For oss vil det være viktig å finne et hus med i alle fall ett ekstra gjesterom siden vi ofte har folk på overnattingsbesøk. I tillegg trenger vi et stort kjøkken hvor det er relativt god plass til å lage mat og kanskje også plass til et stort spisebord fordi vi ofte er flere til bords enn akkurat den nærmeste familien. Og som siste punkt på listen min ønsker jeg meg en relativt stor hage med plass til hundene våre.

Men den totale størrelsen på huset trenger altså ikke være enorm. Det viktige er at huset er delt opp slik at det passer vårt behov. Jeg ønsker meg egentlig ikke noe stort hus. Jo større hus man har desto mer tid bruker man på å vaske og rydde det. Og utgiftene til blant annet oppvarming blir også større enn nødvendig. Pluss at man trenger ekstra møbler å fylle opp huset med.

En annen og for meg ganske viktig ting er at jeg vil absolutt ikke ha et hus med stor lagrinsplass. Det høres kanskje litt rart ut, men som jeg har nevnt tidligere her på bloggen så er målet mitt å bare eie ting som er (stort sett) i daglig bruk. (Kanskje med unntak av julepynten da... samt litt klær som byttes ut alt etter årstid.) Jeg ser nemlig ikke vitsen med å ha liggende en hel haug med ting som vi egentlig ikke vil ha. For det er jo derfor ting havner på loftet eller i kjelleren. Fordi vi bytter dem ut med nyere ting og da stuer vi selvsagt bort det gamle rælet vi hadde tidligere. Men jeg ser altså ikke vitsen med å samle på noe som vi ikke syns er verdig til å stå framme. Og derfor har jeg stort sett ikke noe bruk for ekstra lagringsplass....

Det fins forresten enda en grunn til å ikke kjøpe "for stort" hus og det er selvsagt at man betaler for hver eneste kvadratmeter man kjøper. Og er det egentlig noe vits i å betale mye penger for noe man kanskje ikke bruker? Joda, det ser kanskje fint ut på bilder med en lekker rottingstol i et hjørne på badet eller et kunstferdig møbel til pynt i entrèen, men hvis man aldri bruker den stolen som står på badet og møbelet i entrèen ikke brukes til noe nyttig så er det jo egentlig helt bortkastet, eller?

Det er viktig å bli klar over sitt eget (reelle) behov og det blir spennende å se om jeg klarer å "leve som jeg prediker". Kommer tilbake med oppdatering når vi har flyttet!

"Resirkulerte" kjæledyr?

Image courtesy of patrisyu at FreeDigitalPhotos.net

Overskriften høres kanskje litt makaber ut, men meningen er enkel; hvis du har tenkt å anskaffe deg et kjæledyr, hvorfor ikke adoptere et som av ulike grunner er uønsket av sin nåværende/forrige eier?

Tar man en titt på internettsider som f.eks Finn.no eller ebay finner man et stort utvalg av dyr som trenger omplassering. Og såfremt man ikke ønsker seg f.eks en utstillingshund eller et annet dyr som skal brukes til noe helt spesifikt (konkurranser, jakt etc) så vil jeg si at det burde være store muligheter for å finne akkurat det rette kjæledyret. Ved å adoptere et "brukt" kjæledyr så kan du være med på å forandre livet til et dyr som ellers kanskje ikke har så lyse utsikter... (Et helt liv i kennel eller eventuelt avliving.... ). Jeg vet at oppdrettere av rasehunder ikke er så veldig glad for at folk anskaffer seg blandingshunder eller at de finner sin firbente venn på Finn.no. Dette er antakelig fordi de helst vil at hundeavl skal være et seriøst arbeid. Og jeg er helt enig med dem. Det er bare det at verden er ikke perfekt og dermed vil det alltid finnes f.eks hunder som har blitt til ved et uhell. Det fins dessverre også såkalte "puppy-mills" som er useriøse oppdrettere som bare "spyr" ut valper og tenker kun fortjeneste. Og det fins også mennesker som kjøper en hund like enkelt som de kjøper et par sokker - og helt uten å tenke på at hunden vokser og blir stor, kanskje mye større enn de trodde da de så den lille valpen for første gang. Og når hunden har blitt et digert "beist" og den første begeistringen over å ha hund har lagt seg så kommer de kanskje til sans og samling og finner ut at denne hunden kan de ikke beholde...

Det er da vi skal komme på banen. Vi som syns det er viktigere å redde et kjæledyr enn å ha et dyr som vinner premier og høster heder og ære. For å være helt ærlig så tror jeg ikke hundene bryr seg det dugg om de har en hel vegg dekket med "konkurransesløyfer" hjemme i huset. Det viktigste for en hund er å bli tatt vare på; få mat og stell og nok mosjon og mental utfordring.

En annen god bivirkning av å satse på et brukt kjæledyr er at du hjelper til med å holde etterspørselen etter "nye" kjæledyr nede. Vi "svømmer" allerede i kjæledyr som trenger et hjem og da er det utrolig viktig at det ikke blir produsert flere, men at vi heller tar vare på dem som allerede har kommet til verden.

Så sjekk gjerne med Dyrebeskyttelsen eller let på internett så kanskje du finner akkurat den firbente vennen du ønsket deg?

Stell pent med plasten din

Å ta vare på plastproduktene våre istedet for å kaste dem høres ut som en selvmotsigelse når det vi egentlig er ute etter er å bli kvitt plasten i livet vårt. I en ideell verden hadde det jo vært greit å bare kaste all plasten med en gang og erstatte den med et mer miljøvennlig produkt som glass, stål eller tre, men hvis vi kaster fullt brukbar plast - eller om vi kaster et  ødelagt plastprodukt uten at vi har prøvd å reparere det, så har vi økt mengden plastsøppel i naturen helt unødvendig.

Selv om vi kanskje ikke hører med til "synderne" som kaster søppelet akkurat der det passer dem, men tar det med til søppeldunkene så er det altså ikke alt som kan resirkuleres, hverken av plast eller annet søppel, og det er et faktum at mye søppel på en eller annen måte havner ute i havet og langs strendene. Vi er fullstendig klar over "plastsuppen" - som havner i magen på fiskene fordi de tror det er mat. Og hvor havner så fisken tilslutt? Veldig ofte på matbordet til en av oss. Så ikke bare får vi tilbake deler av den plasten vi har kastet, vi spiser den tilogmed! 

Når vi vet dette så bør vi, selv om vi egentlig ønsker plasten dit pepperen gror, ta vare på den så lenge som mulig. Har vi vært så "uvitende" at vi har kjøpt disse produktene så får vi leve med valget vårt. Og gjøre vårt beste slik at plasten får et langt liv hjemme hos oss. Så skulle det skje at den på en eller annen måte blir ødelagt bør vi se om det er mulig å reparere den før vi eventuelt avgjør at det stedet den passer best er på søppelhaugen. (Jeg har blant annet en elektrisk bordvifte som ikke "vifter" lengre...Tro om jeg klarer reparere den helt alene?)

Dette betyr selvsagt ikke at vi trenger å spise og drikke av giftig plast eller på annen måte "bade" i plastprodukter. Jeg selv prøver å finne nye bruksområder til den plasten jeg har på kjøkkenet slik at jeg ikke har bruk for å omgås den daglig. Tupperwareboksene mine som jeg hittil har oppbevart kjøttpålegg i får nå andre livsoppgaver som f.eks å oppbevare skruer og spikre i verktøyboden eller jeg kan bruke dem til vaskepulver. Jeg kan også bruke en slik beholder til "syskrin". Det er i det hele tatt mange måter å bruke disse plastboksene på. Det er bare fantasien som setter grenser. 

Det er plasten vi bruker til matlaging, spise og drikke av samt oppbevare mat som er den plasten som har størst helsemessig innvirkning på livene våre (utenom leker til småbarn som driver og "smaker" på alt...) så det er denne det er viktigst å omplassere etter min mening. Andre typer plast vi kommer i kontakt med til daglig er det lettere å gjøre noe med for dette er ofte plastprodukter som inneholder et produkt som vi vasker (oss ) med. Dermed kan vi når disse beholderne er tomme ta bedre valg når vi skal ut og handle nytt.

Husk at glass, metall, tre, porselen eller keramikk er alle mye bedre valg enn plast hvis du trenger noe nytt!

Økonomisk og sparsommelig eller rett og slett bare fattig?

Noe som har irritert meg en stund er andre folks holdning når de ser noe av tingene jeg gjør for å spare miljøet. Og denne holdningen får meg nesten til å føle meg som litt av en raring. De trenger ikke si noe spesielt, men blikkene deres får meg til å føle meg som en fattiglus. Det er blikk som forteller meg at vedkommende syns jeg er en riktig raring som bruker natron og sitron for å vaske kjøkkenvasken min. Eller at de tror jeg bruker eddik som skyllemiddel i vaskemaskinen fordi jeg ikke har råd til å kjøpe meg en flaske med tøyskyllemiddel.

Som jeg har sagt tidligere her på bloggen så bruker jeg ikke slike ting som plastfilm, aluminiumsfolie o.l på kjøkkenet og hvis jeg har middagsbesøk som etterpå hjelper til med å dekke av bordet og rydde på plass så får jeg alltid spørsmål om jeg ikke har plastfilm eller aluminiumsfolie for å legge over middagsrestene før jeg setter dem i kjøleskapet. Når jeg så svarer nei, at det har jeg ikke, så får jeg veldig ofte litt rare og undersøkende blikk som om vedkommende forsøker å ransake hjernen sin for å finne svar på hva det er som gjør at jeg ikke har sånt i hus. De prøver på en måte å finne rett bås å sette meg i.

Vi mennesker har det med å kategorisere ting. Det er ikke en ting vi gjør for å være slemme, det er bare noe som kommer helt automatisk. Tykke, skallede menn med langt skjegg, øreringer, tatoveringer og motorsykkel setter vi som oftest i båsen for kriminelle. Jenter/damer med langt blondt hår, mye sminke og en spesiell klesstil blir øyeblikkelig kategorisert som bimboer og menn i 40-årene på byen på jakt etter damer blir puttet i den båsen hvor det står ”midtlivskrise”.  På samme måten kategoriserer og systematiserer vi også andre ting i livet. Vi legger kanskje alt av undertøy i èn kommodeskuff og alle gensre går i en annen. All frukten oppbevarer vi i en skuff i kjøleskapet og grønnsakene i en annen. Dette er også en form for kategorisering. Forskjellen på disse tingene er imidlertid at når det gjelder gensre så vil f.eks en blå genser stort sett forbli blå hele levetiden, mens et menneske kan gå fra å være tykk til å bli tynn, de kan skifte politisk ståsted, endre klesstil, skifte ut ektefellen, bli miljøaktivist, alkoholiker eller abortmotstandere (+ en hel mengde andre endringer). Og når slike endringer skjer med et menneske så blir sirkelen rundt dem usikker på hvem dette mennesket egentlig er. For hadde vi ikke puttet dette mennesket i båsen for ”de feite som bare ser på tv og spiser chips og drikker øl” ? Og nå for tiden så løper altså dette mennesket 1 mil for dagen og spiser bare vegetarmat. Hva har skjedd??

Ja, hva har egentlig skjedd? Jo, det skal jeg fortelle deg. Vedkommende som opplever sin egen endring enten det nå er å endelig få slanket seg,  å bli miljøaktivist, slutte å drikke eller gå fra å ha ”to venstrebein” til å bli en racer på dansegulvet føler seg bedre enn han har gjort på lenge; han føler seg som en vinner, er mer fornøyd med livet sitt og kanskje også bitte litte granne stolt av seg selv. Mens de rundt ham på en måte ikke helt vet hvordan de skal takle denne endringen for nå vet de plutselig ikke hvem de har med å gjøre. Vedkommende har blitt en helt annen. Han hører ikke lenger hjemme i båsen sin!

Og det er altså dette som har skjedd med meg. Selv om jeg aldri har vært hverken en ”miljøgris” eller en sløser så har jeg nå blitt enda mer økonomisk og mye mer miljøbevisst og menneskene rundt meg vet ikke helt hvordan de skal takle ”mitt nye jeg”.  Og veldig mange misforstår og tror at det jeg gjør for miljøet gjør jeg egentlig fordi jeg er så fattig at jeg ikke har råd til annet. F.eks å bruke klærne til de blir utslitt i stedet for å skifte dem ut etter moteendringer eller at jeg ikke lengre kjøper plastposer til å fryse brød i. Jeg kaster heller ikke brødskalkene slik jeg gjorde før, men spiser dem selv eller gir dem til hundene. Jeg vasker huset med miljøvennlige vaskemidler og jeg føler at jeg gjør en innsats for miljøet. Dermed føler jeg meg egentlig ganske bra. Men som sagt så kan andre menneskers dom få meg til å føle meg liten som en mus. Å få merkelappen ”fattig” klistret over hele meg fordi jeg sparer miljøet for søppel føles rett og slett ikke noe særlig bra. For folk har faktisk en litt medlidende holdning overfor dem som er fattige (eller de som de tror er fattige….). Men hvem vet egentlig hva som er grunnen til at en person f.eks lapper klærne sine, lager sitt eget vaskepulver, bruker eddik som skyllemiddel eller ikke bruker plastprodukter? Det er slett ikke sikkert at det er fordi de er fattige og ”er nødt” å gjøre disse tingene. Man sparer selvsagt penger på å være nøysom og økonomisk, men man sparer også miljøet og det kan være det som er hovedgrunnen til at man gjør som man gjør.

I tillegg så vil jeg si at ingen har blitt rik ved å sløse med pengene sine. Og de som vi stort sett gir pengene våre til (supermarkedkjeder, strømselskapene, forsikringsselskap etc) tjener allerede store penger på oss så hvorfor skulle jeg ha lyst til å gi dem enda mer ved at jeg f.eks ikke gidder å slå av strømmen når jeg ikke trenger den eller dusjer i en hel evighet eller ikke passer på å bruke opp frukt og grønnsaker før de blir dårlige? Hver av tingene jeg sparer gir kanskje ikke den helt store gevinsten alene, men legger man sammen alt det man sparer dag etter dag, måned etter måned så kan jeg nesten garantere at det blir ganske store summer ut av det.

Så hvorfor blir man egentlig sett ned på når man er økonomisk og miljøvennlig? Er det bare fordi de rundt meg ikke takler endringen i meg? Eller har det faktisk blitt sånn i dag at vi verdsettes kun i penger? Jeg håper jeg tar feil og at det bare er jeg som er litt ”hårsår” for det burde ikke være slik at de som prøver å gjøre noe for miljøet blir sett på som ”rare”, eller hva?